13 / October / 2010 MARINALIV OG HVERDAG I JACARE

Så er det gått en måned til, og vi er fremdeles i Jacare. Virkelig et deilig sted å ligge! I dag er det "Dia de Crianzas", Barnas Dag, så alt er stengt i byen! Dermed ble det en bomtur på oss gitt.. Jaja, det var fint vær og vi ruslet rundt i stille gater en stund, Ingeborg, Thorstein og jeg. Det var egentlig synstest som sto på programmet for Ingeborg og Thorstein. Fant ut at briller er råbillige her i forhold til hjemme i hvertfall, så dersom det trengs er det greit å ordne her. Opprinnelig hadde vi tenkt å reise herfra før, men siden Stein ble kalt ut på oppdrag igjen for REC fant vi ut at det var best å ligge her så lenge hvor vi vet det er trygt og greit. Man hører så ymse om forskjellige havner, men denne kjenner vi nå og vet hvordan vi skal ordne oss. Skoleåret har begynt, og både Ingeborg og Thorstein har sine daglige økter med bøkene. Akkurat i dag har Ingeborg prøve i matematikk, forresten, og senere i uka venter både geografi og naturfag. Thorstein sliter litt med nynorsk for tia. Han har jo faktisk ikke hatt noe av det før så vi har en del himling med øynene her over uvant språk.. Det er rart hvor fort en blir vant til omgivelsene, og hvor fort det blir hverdagslig med alt det eksotiske. Når man blir såpass lenge på et sted blir det også til at man begynner å kjenne folk litt, og de kjenner deg. Ingeborg har til og med en flokk med fans oppe i gata som kommer og roper henne ut så godt som daglig. Alle er litt yngre enn henne, men synes det er riktig spennende med en "gringa". De snakker såvidt litt engelsk og hun såvidt litt portugisisk, men de lærer av hverandre virker det som. Og ved hjelp av portugisisk-engelsk ordbok. Hun får høre musikken deres, se dansene, lære dansene. De spiller litt fotball eller UNO (kortspill). Reglene er det visst ikke så nøye med i kortspillet, men det gjelder jo i det meste her til lands. I hvert fall i følge Guillermo, vår nabo på brygga som er en brasilianer fra Rio. "What we have to offer is liberty.." sa han. "It's a wonderful country!" Som for eksempel frihet fra busstabellene. Dem er det ingen som kjenner, heller ikke buss-sjåførene...i følge Guillermo. Sto oppe ved en bussholdeplass og ventet på Jacarebussen en dag, da ei dame fra gata her kjente meg igjen og lurte på hvor lenge jeg hadde ventet. Sånn finner man ut når bussen skal komme. Ikke rart det blir marked for "Los alternativos": Pirat-taxiene som plukker opp folk fra bussholdeplassene. De roper ut hvor de skal og folk som skal langs den ruta slår til. En sjelden gang er det noen som roper "Jacare!" og det har faktisk klaffet to ganger for meg! For samme pris som bussen tar får du bli med til holdeplassen du ber om. Alle slags folk tilbyr skyss og alle slags folk benytter seg av tjenestene. Føler meg litt mindre turist når jeg kjører "alternativo", men det er vel egentlig litt jålete å si.. De første ukene vi var her ble vi etterhvert kjent med mange folk på båtene her i marinaen. Franske, russiske, finske, polske, tyske, brasilianske. To ganger har det vært arrangert felles grilling oppe ved baren, og det er en bra måte for å treffe og bli kjent med folkene. En av de lekreste båtene som lå her da vi kom var en mange og femti fot lang fransk, aluminiumsbåt. Rød og blank, riktig et smykke hvor noen av oss så for oss en besetningen som inkluderte snertne bikinidamer med store solhatter. En dag kom eieren ombord sammen med to kamerater som skulle være med på ferden mot sør. De har tenkt seg til Antarktis, og håper å sette rekord som eldste crew som har seilt til dette kontinentet! Hør bare: Eieren er snart 70, første matros er snart 80 og yngstemann er en tidlig/deltids- pensjonist på knapt 60. Det var ikke helt avgjort at de skal helt til Antarktis ennå, men Kapp Horn var i hvertfall helt sikkert. I tillegg til seilinga var de fjellklatrere hele gjengen, en sport de stadig drev på med! Eieren, Jean Pierre, hadde tidligere seilt norgeskysten og vært helt opp til Svalbard, så han kjenner nok til hva han går til. Han var forøvrig tidligere direktør ved den franske romfartsorganisasjonen og hadde dermed vært øverstkommaderende for anlegget for utskyting av Ariadne raketter i Kourou i Fransk Guyana. Nå har vi fått med oss en hilsen til Madeleine som driver restauranten på Kourou og tenker vi får ta turen innom! Inntil de dro for ei uke sia var vi mye sammen med Chis og Daniel som også lå her ytterst på brygga i stålbåten Irun. De hadde med seg Yorkshireterriervalpen Hermann som vi fikk låne så mye vi ville. Et tilbud som spesielt Ingeborg benyttet seg av. De er brasilianere begge to, men Chris er oppvokst i USA. Språkmessig var det derfor veldig enkelt å kommunisere med dem, til forskjell fra med de fleste andre båtene hvor engelsken ikke flyter så lett. Chris har tatt oss med rundt på butikker hun kjente, var med meg til frisøren for å få dem til å forstå hvor kort jeg vil ha det klipt(!), vist oss bydelen Tambau hvor de lekreste butikkene og håndverksutsalgene holder til! Daniel har hjulpet oss med kommunikasjon med stålmannen som har laget noen nye braketter og røstjern som skal monteres på båten. Jada, stadig noe nytt å gjøre her. Det var Hermann som sørget for at det ble kontakt med ungene oppe i gata også. Ingeborg og Thorstein tok nesten daglige turer med Hermann opp gata til togstasjonen, ned til "Por do Sol" som det heter der solnedgangsrestaurantene ligger, og tilbake hit til marinaen. En runde som vanligvis gikk på 20 min, men som tok lenger og lenger tid ettersom Diane, Jamile, Diego og de andre flokket seg rundt dem da de kom. Men forrige lørdag dro altså Chris, Daniel og Hermann videre. Kanskje treffer vi dem igjen et sted i Karibia om ikke før. Vi holder i hvertfall kontakten pr. mail. Det har i det siste vært mange brasilianere på brygga. De har deltatt i et fellesarrangement hvor 60 båter har seilt samme rute fra Rio til Fernando de Noronha i løpet av 3 måneder og besøkt store og små steder langs kysten. Sikkert flott, men det var slitsomt også i følge Guillermo på Zingaro som for tia er nærmeste nabo. "Lots of sailing and lots of parties." Men det betyr også at naboene på brygga nå er litt vanskeligere å kommunisere med. Igjen tenker jeg at jeg skulle ha kunnet mer språk! Stein er som nevnt på reise for tia. Vi leide bil for å kjøre han til flyplassen, for vi vet aldri om vi kan stole på at en drosje vil stille en lørdag morgen klokka 5.. Det er 12 mil til Recife hvor flyavgangen gikk fra. Helga før måtte vi også kjøre ned dit for å hente ut billetten. Det viser seg at det ikke er like greit med internettbilletter alltid, som når American Airlines ikke aksepterer betaling med kredittkort utstedt fra andre enn et lite antall land, og bankansatte i regionen her har gått ut i streik! Når i tillegg alle alternative billetter koster minst 10000 NOK mer fikk det bli biltur til Recife. Fikk såvidt sett strandpromenaden Via Boagem også, og vi stoppa på i Olinda som er en gammel by med UNESCO status rett utenfor Recife. Fikk oss litt mat på en restaurant med utsikt over havna. Et orkester med ståltromme og ukulele sto i et hjørne av terrassen og skapte bossa nova rytmer. Noen begynte å danse mellom bordene. De trenger ikke så stort påskudd for å svinge på hoftene her, og jeg skulle ønske jeg torde å hive meg med.. Men det blir nok med drømmen for jeg tror jeg kommer til kort i disse omgivelsene. Her ruller hoftene fra de er fem år gamle til beina ikke bærer dem lenger. Herlig! Jeg har ennå ikke nevnt så mye om arbeidet som er eller skal gjøres på båten før vi drar videre. F.eks. at generatoren ble løftet ut av plassen sin for vedlikehold rett før Stein dro. Byttet topp-pakninga som har vært bare midlertidig akseptabel siden den ble "reparert" med pakningsmasse på Malta. Så viste det seg at vi skulle få et større problem: Boltene som holder topplokket på plass skrus inn i aluminiumsgodset til motoren. Med verkstedsmanual på bordet og momentnøkkel i hånd ble boltene strammet som foreskrevet. Da siste bolt ble skrudd inn var det imidlertid umulig å stramme. Lenge før stramminga var nådd tabellverdi løsnet gjengene grepet. Aluminiumsgodset må ha blitt for varmt så godset hadde mistet styrke. Kapteinen skjønner etterhvert at det må henge sammen med det andre problemet som har oppstått: Varmevekserne i varmtvannstanken har korrodert igjennom så den er kaputt. For noen uker siden begynte vi å se at det var fuktig rett innenfor inngangen. Men siden det ennå var nesten daglige regnskurer tok det tid før vi forsto at vannet ikke kom utenfra, men fra overløpstanken til kjølevannet til generatoren! Med hull i varmeveksleren sto kjølevannssløyfa under trykk fra trykkvanns-systemet. Da vi var på vei over Atlanteren og brukte generatoren flere ganger i uka merket vi at kjølevannet så ut til å minke på uforklarlig vis.. Da hadde vi skrudd av trykkvannet for å spare vann så væskestrømmen var nok ut av kjølevannssløyfa og inn i varmtvannstanken.. Vi opplevde også at generatoren gikk varm og stoppet. Altså har den vært overopphetet! Det ene fører det andre med seg, og det er ikke bare lurt at alle systemene henger sammen. Nå skaffer Stein noen innsatser med gjenger for å erstatte de som er blitt ødelagte så får vi håpe vi får generatoren sammen igjen. Det skal ikke være enkelt! Varmtvannstank klarer vi oss greit uten enn så lenge, men den må vel enten byttes eller repareres før vi går mot kaldere strøk igjen. Vet ikke om dette var så lett å forstå utfra min beskrivelse, men det er ikke så farlig med detaljene heller for andre enn oss selv antagelig. For å ha sagt det skal vi skrape bunnen også før vi drar nordover. Vi binder oss til brygga her på høyvann og skrubber skroget på lavvann. Det skal bli spennende, siden det er første gang vi prøver denne formen for tørrlegging! Men vi har sett andre gjennomføre det så det går vel bra. Bunnstoffet de selger her er dyrt og dårlig sier de. Bedre å vente til Trinidad sier Olli og Märja på Fågelblå, der får man Seahawk med booster... Så da løfter vi nok Sirius på land ei ukes tid der og får både hevet vannlinja og lagt på nytt bunnstoff. Må stoppe nå, selv om jeg ikke har nevnt valget og valgkampen vi har fått beskue. Har noen filmsnutter jeg skal få lagt ut etterhvert, og masse bilder.. Gjertrud