20 / August / 2010 Vi er i Brasil!
Tenk så kom vi fram! Tidlig på morran forrige lørdag, etter å ha skimtet lysglorien fra denne sør-Amerikas aller østligste kyststripe hele natta. Vi visste at det var betydelig tidevannsforskjeller her, og hadde funnet ut når det skulle være høyvann: Klokka 10:15 UTC i følge tabellen eller 7:15 lokal tid. Og forskjellen var på 2,4 meter denne dagen. Det gir betydelig strømføring når det er på det verste, så vi hadde ikke lyst å prøve oss på fallende tidevann! Fra ytterste lysbøye i leden og til marinaen vi skulle fram til er det 6 nm. Det betød at vi måtte være framme ytterst i leden senest klokka 6 for å time innseilinga. Tidlig, men vi har jo gått døgnkontinuerlig vakt uansett så det var greit. Og sola var oppe kvart over 5 så det var dagslys. Ingeborg og Thorstein hadde dessuten tatt ei 3 timers vakt på svarteste natta også, for å være sikre på at vi ville nå fram ved første høyvann med foreldre som var våkne nok til å gå opp elva.

Rart hvordan en kjenner lukt av land! Ingeborg var den første til å bemerke det, hvordan det luktet friskt og.. tropisk. Vi la oss etter en fraktebåt innover leden, og selv eimen fra pipene dens var ikke nok til å legge skjul på at det lukta av nytt land. Elva skjærer sørover inn i landet, og på østsiden så vi en bebygget landtunge som er havnebyen Cabedelo. På den andre siden så vi skogkledd land med mangrove helt ned i vannet. Elva er grunn og det er et sumplandskap med øyer og våtmark. På vannet var det allerede aktivitet med elvebåter, seilbåter, lektere og farkoster som det er vanskelig å navnsette. Leste at en av farkostene som krysser elva er en utrangert buss som er satt på en lekter, og vips blitt til en \"ferge\". Kanskje vi skal ta en tur med den..

Vi motret oppover elva med en smule angst for hva som ville følge med gjennom kjølevannsløyfa av greiner, vekster og plastavfall. For vannet var brunt og ikke så lekkert. Det hadde nettopp regnet så det var vel nærmest flomvann. Fra hjemmesia til marinaen hadde vi fått oppgitt hvordan vi skulle følge elveleden for ikke å gå på grunner, inntil land der, over mot brygga på andre sia der, osv. Og omsider skimtet vi mastene på de andre seilbåtene som har funnet fram hit. Det var maks høyvann og snart lå vi fortøyd ved velkomstbrygga til Jacare Yacht Village. Deilig!

Vi hadde gjort forundersøkelser på nettet og visste at det var noe blandet oppfatning av standarden på denne marinaen.. Og det er jo ikke som Kos marina eller Real Club Nautico på Mallorca. Dette er sør-Amerika og en liten marina med plass for 40 båter. Marinerosene har ingen snerten RIB til å hjelpe seg med, de har en flåte som de padler rundt på når de skal gi assistanse. Det er ei brygge med litt vindskeive planker, sanitæranlegg som er rent og pent, et rom med treningsapparater av noe eldre dato (men ok!), en bar med enkel servering av pizza o.l. og øl, brus, vin eller caipirinha. Må vel smake på caipirinha etterhvert. Det er Brasils nasjonaldrikk basert på Cachaça, et sukkerbrennevin, lime og sukker. (Tror ikke det er så sterkt, men jeg skal være forsiktig!) Nærmeste nabo er en motorbåtforening, og i tillegg er det et antall elvebåter som går ut fra stranda her og tar 4-5 personer om gangen over til naturområdene på andre sia av elva. En av dem heter forresten \"100% Jesus\"..

Vi regnet med at første punkt på programmet ville være innsjekking, men neida.. No hurry..Etter helga. Marinakontoret ringte og undersøkte for oss på mandag. Men da var ikke immigration police til stede i havna, så vent til tirsdag. \"No problem if papers are OK, Just wear long trousers!\" Alle måtte bli med for å vise ansiktet hos Federal Police som kontrollerer immigrasjon. Så nydusjede og velkledde tok vi toget ned til Cabedelo. Litt spesiell følelse å sitte på tog med bevæpnede vakter i hver ende av vogna og på perrongene. Tydelig at bandene ikke skal få overtaket på jernbanen! Togene er slitte, men ikke en eneste antydning til tagging eller hærverk. Det hjelper nok med vakthold.. Og på toget traff vi Luis, en brasilianer som gjerne ville snakke engelsk! Han viste seg å være kursstudent hos havnemyndighetene for å bli sjømann! I tillegg var han engelsklærer og poet! Luis viste oss vei til de kontorene vi skulle til i Cabedelo, og bra var det. Det var ikke et velordnet bysentrum som var lett å finne fram i! Men nå fant vi fram og papirene ble ordnet hos politi, havnevesen og tollmyndigheter. Vi var omsider lovlig inne i landet.

Vi har kikket oss litt rundt i nærområdet også. I Praia do Jacare som det heter her ved elvebredden har det vokst fram et restaurantstrøk hvor folk kommer, spesielt for å se på solnedgangen. Vi hadde hørt om en saksofonist som har spilt Ravels Bolero, stående i en båt, hver eneste ettermiddag i over ti år ute på elva her. Det hørtes jo vakkert nok ut! Var ikke forberedt på at seansen har blitt såpass kommersiell som den er blitt, men kjære vene. Håper bare saksofonisten får sin del av inntektene fra alle barene og restaurantene som har radiooverføring av musikken fra båten på elva..

Ellers er Jacare en liten landsby hvor det finnes kirke, skole,barnehage, baker, kiosker, supermarked, en slags bank, frisør, klesbutikk, barer.. Det er ikke store virksomhetene alle sammen. Frisøren driver på i stua si, kiosker er innredet på verandaen. En har kjøpt seg fryser og selger is til de andre. Noen karer konkurrerer om musikkmarkedet. De har rigget til ei håndkjerre med bilstereoanlegg. Med sambamusikken på full vreng triller de rundt og selger CDer(piratkopierte antar jeg..)De kan ikke ha så stor omsetning noen av dem, for de har vel stort sett bare hverandre som kunder. Men pengene fordeles vel rundt da!

Tror jeg stopper der for denne gang. Så får jeg fortelle mer fra Joao Pessoa neste gang, og kanskje fra Areia. Vi har tenkt oss på ekskursjon i morra til sukkerdestilleri og slavemuseum..(!)

Gjertrud