7 / March / 2011 St. Lucia

Vi har vært på denne øya i nesten tre uker nå, øya som også kalles Helena av Karibien. Navnet kommer av de mange slagene Frankrike og England utkjempet for å få "henne". St. Lucia byttet flagg 14 ganger i løpet av 150 år fram til 1814! Selv om øya da endte opp som en britisk koloni og stadig som selvstendig stat engelsk som offisielt språk er restene av fransk tydelig i geografiske navn og ikke minst i det lokale språket patois. Dette er en spesiell kreolspråk basert på fransk, noen afrikanske dialekter og litt engelsk. Vi har lagt merke til at det er et levende språk i dagligtale her, og vi forstår ikke et ord! Vel, vi seilte fra Grenada den 18. februar og ankom St. Lucia den 20.. Det ble en veldig langsom seilas, delvis på grunn av vind på nesen, strømmer, men også sannsynligvis på grunn av begrodd skrog, igjen! Vi stoppet noen timer litt nord for St. George (Grenada) for å se hva vi kunne gjøre med dykkermaske og skrape. Vi syntes ikke det så så ille ut før vi lettet anker i Prickly Bay, men vi var vel litt for late til virkelig å se etter... Men nå som vi merket hvor sakte det gikk ble det nødvendig å hive seg uti det allikevel! Etter en time eller så i vannet avgjorde vi at skroget var rent nok og avblåste videre innsats. Men så, på grunn av noen misforståelser og tankeløshet fra min side får jeg vel innrømme.. klarte jeg å skremme resten av familien skikkelig! Jeg bestemte meg for å svømme litt rundt mens Ingeborg og Thorstein kom seg opp av vannet, vasket hår, skylte av saltvann og alt det der. Vi var nær Underwater Sculpture Park, som vi ikke hadde besøkt ennå, og kanskje var jeg heldig og fikk se noen av skulpturene der nede! Vel, de andre fikk ikke med seg at jeg hadde lagt ut på en liten utflukt, og selv om det syntes å være flatt vann, sol og ingenting annet mellom meg og båten ble jeg tydeligvis usynlig veldig snart! De andre ble redd jeg hadde druknet! De kalte Mayday på kanal 16 på VHF'en og alarmerte Kystvakta. (Du kan ikke vente og se om du tror noen er i ferd med å drukne!) Vel, heldigvis kunne aksjonen avlyses ganske snart da de endelig oppdaget meg og snorkelen min, og jeg antar Kystvakta ikke hadde hatt tid til å starte ut fra basen sin. Men vi lærte en lekse: Vær helt sikker på at de andre vet det når du legger ut på svømmetur. Det er ikke lett å se en person som er i nærheten i vannet, selv ikke på flatt vann! En annen happening under denne seilasen var et lite fly som kom lavt inn fra øst, så vidt over bølgetoppene .. Det sirklet en gang og kom tilbake like tett på. Det viste seg å være den franske kystvakta som patruljerte farvannet. De kalte oss opp på VHF ("Norwegian flagged yacht sailing north .."), og ba oss om å identifisere oss selv. Vi var fortsatt bare på en breddegrad tilsvarende Grenadinene, så vi var litt overrasket over at den franske kystvakta overvåket området. Men de har vel noe samarbeid mellom statene her for å håndtere problemer knyttet til narkotika trafikk, pirater osv. Som jeg sa i utgangspunktet, det gikk veldig tregt på denne turen, (også etter skrubbeøkta), men det var behagelig! Ikke mye vind og ikke mye sjø. Vi må ha vært heldig, fordi senere fikk vi høre at andre har hatt veldig tøffe forhold i samme område uka før, og senere ble det også mye vind og mye sjø. Jeg foretrekker sakte seilas... Vi visste ikke så mye om de forskjellige ankerplasser på St. Lucia og seilte hele veien opp til Rodney Bay på det nord-vestlige hjørnet. Rodney Bay er et stort moderne anlegg med en veldig fancy marina og alle typer butikker og restauranter. Dette er mållinjen for ARC regattaen i november - desember, og vi har hørt at det er veldig trangt om plassen på det tidspunktet. Noen måneder senere synes det å være nok plass. Mange av båtene var lagt igjen der, mens eierne/mannskapet var et annet sted. Det gjorde at det ikke var en så veldig livlig marina! Men kommunikasjonen var lett derfra, og ettersom Stein skulle fly ut igjen for å dra til Moses Lake om et par dager var det et brat sted å ligge. Vi ankret utenfor lagunen, der det var klart vann ypperlig for bading .. hadde det bare ikke vært for alle de gale turistene på vannscootere over hele ankringsplassen. Seilerne er aktive på VHF ch 68 i Rodney Bay som på andre steder vi har besøkt. Den første kvelden ble vi tilhørere til en medisinsk mayday fra en av de andre båtene. En eldre mann hadde mistet en eller to fingre og ba om at noen måtte komme og hjelpe! Heldigvis var det en lege i en av båtene i nærheten som visste hva han skulle gjøre: "Slå på dekkslyset så jeg kan se hvilken båt som er din" Det tok ikke lang tid før han var over der med jolla si. Det var litt overraskende at St. Lucias kystvakt ikke plukka opp maydayen, mens den franske kystvakta gjorde det! (Franskmenn igjen!) Vi kan se til Frankrike herfra (Martinique) og selv om det hele skjedde utenfor egne farvann gjorde de det de kunne for å gi medisinske råd, opprette kontakt med St.Lucianske tjenester, ambulanse, sykehus etc. Mannen ble hjulpet i land av legen i jolla og ambulanse ankom landingsplassen. Hele denne tida stod den franske kystvakta stand-by og sørget for at alt skulle gå så bra som det kunne. Midt i en tragisk ulykke var det godt å se hvor godt VHF fungerer som kommunikasjon mellom oss seilere i en situasjon som dette! Og neste dag var vi glad for å høre at pasienten var tilbake i båten sin, følte seg ganske bra, og kunne takke alle hjelpere som hadde vært stand-by på VHF under operasjonen. Vi visste at nasjonaldagen var nær forestående (her også!) og bestemte oss for å tilbringe den dagen i hovedstaden for å få med oss det som skjedde. Castries som er hovedstaden ligger bare en 15 min busstur unna Rodney Bay. Men vi fant aldri ut av tidsskjema for feiringa, og gikk glipp av militærparaden (8 om morran!) Ingen vi møtte visste hva som skulle skje i løpet av dagen eller når! Vi (Ingeborg og jeg) hadde startet dagen med en svømmetur fra båten til stranda og Ingeborg hadde fått laget seg en kokospalmehatt aven lokal narkoman.. (Det var nå det han svarte på det litt dumme spørsmålet mitt .."What do you do? .. I do drugs..!".. Så skulle vi spiselitt frokost før du kunne reise .. Vel, vi endte opp med å få se det tradisjonelle take-off da den lokale MC klubben arrangerer "Øya rundt" på nasjonaldagen! Jeg tror det var klokka 11 at de startet ut med et høyt Vroom .. fra et bestemt hjørne, burna dekkene (heter det det?) opp den første gata før de dro ut av byen. Masse folk kom for å se! En edame som drev sitt lille drikkeutsalg på samme hjørnet fortalte oss at disse 20-30 syklene var bare toppen av isfjellet. Ytterligere et par hundre sto klare til å henge seg på et sted utenfor byen. OK, så det var det vi opplevde av St.Lucias nasjonaldag. Vi må si at folket i Grenada var mye mer opptatt av å kle seg i sine farger, men det var ganske mange St.Lucianere som hadde funnet sine blå / gule / hvite / svarte antrekk også! Så vandret vi litt rundt i sentrum, så Derek Walcott Square hvor de feirer øyeas to! Nobelprisvinnere, Derek Walcott (litteratur 92) og Sir Arthur Lewis (økonomi 79). Ikke dårlig for et land med 160.000 innbyggere! Videre så vi det sentrale markedet og "cruiseskipterminalen" .. Turisme er mer eller mindre den eneste eksportnæringa her, i tillegg til banan og kokos plantasjer. Karibiske bananer pleide å ha en fortrinnsrett til det europeiske markedet, og bananer pleide å være den dominerende eksportartikkelen fra St.Lucia i mange år. Men etter at WTO gikk imot denne ordningen i 1997 har det vært vanskelig for produsenter her å konkurrere med de store amerikanske selskaper i følge Rough Guide. Nok om det, etter noen dager rundt omkring i Rodney Bay var det tid for at Stein skulle dra igjen. Vi fulgte han til flyplassen tidlig en morra, Ingeborg og jeg. Etterpå tok vi bussen ned til Marigot Bay for å møte Sølvi og Ole-Petter igjen (Fortia). Vi hadde fått vite at de fremdeles var her og ikke underveis til Venezuela som vi hadde forventet. Marigot Bay ga mersmak, og de tre av oss som var igjen på Sirius bestemte oss for å seile ned til Marigot Bay vi også! Det er første gang vi har dratt ut med Sirius uten Stein ombord, men det gikk veldig bra! Det tok bare en og en halv time, og været var veldig fint. Vi rullet ut genoan og motorseilte ned hit. Etter et par netter på en mooring er vi nå ved kaien hos Chateau Mygo. Her driver Doreen en bar / restaurant / romutleie, mens andre familiemedlemmer driver et spa og båtutleie selskap på samme sted. Truls, som er hennes norske venn, bor også her om vinteren, og på denne tia er brygga og bukta som en magnet for norske båter! Det serveres nydelig mat her, og på tirsdager er det levende musikk og dans. Martine, ei av servitørene er ikke redd for å lede an i dansen med å svinge på hofter i et par størrelser større enn mine.. Av norske båter har vi møtt Fortia igjen her i bukta, så Bogenvilla fra Steinkjer og Johanna fra Oslo. Vi vet at Godot fra Larvik, som vi besøkte såvidt i Rodney Bay, lå her noen netter og Bent fra Fredrikstad (hva het nå båten din da?) var også ankret her samtidig med oss. Og nå i dag kom Harry Z! Vel, en fredag kveld bestemte alle vi norske som var her oss for å dra på "jump-up-party" eller "Fish Fryday" i Anse La Raye like sør for bukta her. Bestilte en maxi-taxi og dro avgårde. Arrangementet dreier seg om at lokale kokker av ulikt kaliber selger fiskeretter, rumpunch, og andre drikkevarer fra boder langs ei avstengt gate. Det er store musikkanlegg i gang på full styrke som bidrar til stemninga. Karaoke også rundt hjørnet. Vi kjente ikke til så mye av repertoaret på denne karaokeøkta, men det gjorde lokalbefolkninga! Reggae, reggae .. og ikke bare Bob Marley. Turistene kom med på "YMCA" og "Englishman in New York" og ikke så mye mer .. Og folk danset lykkelig omkring selv om de hadde verken sko, penger eller tenner i munnen .. Truls ba oss holde oss unna bakgatene, som ikke behøvde være helt trygge. Men vi holdt sammen og alt gikk bra. Det var en opplevelse! For å være ærlig har vi ikke vært så mye rundt på St. Lucia, men vi har møtt mange hyggelige mennesker her i Marigot Bay! Jeg har blitt med Doreen til det sentrale markedet tidlig om morgenen et par ganger, for å se på folkelivet, men også for å kjøpe grønnsaker til "lokale priser". Interessant! Nå og da går vi opp den bratte bakken fra Marigot Bay for å få med oss den perfekte utsikten over landskapet, .. og litt trening .. Vi ble invitert til frokost til Doreens kusine, Beverly, på lørdag. Hun har bygd et fantastisk hus like opp i bakken, og lot oss ta en kikk omkring. En fantastisk utsikt, fin hage, stort kjøkken, store rom, boblebad på terrassen, det var som en drøm! Doreen bygger også et nytt palass oppi bakken, og mange andre også. Rett og slett mange driftige folk som er kommet hit fra fjern og nær, så området blir mer og mer utviklet. Fra før er det en marina, et Moorings charterbåt anlegg, et luksushotell og noen restauranter. La oss håpe bukta allikevel beholder sjarmen! Truls inviterte oss til å bli med ham på en jolletur til noen av strendene rundt hjørnet her om dagen. Litt mye svell, men likevel nesten perfekt! Så vi har hatt veldig gode dager her! Jeg må legge til at ungene har gjort mye skolearbeid, også, mens jeg har prøvd å fikse småting på båten. Jeg begynte å rense skroget fra jolle i går, og straks ble omringet av gutter som ønsker å gjøre jobben. Jeg leide en av dem til å dykke ned og gjøre en skikkelig jobb under vannlinjen, så nå håper jeg vi ikke trenger å løfte ut før slutten av sesongen! Det var alt for nå! Håper bare jeg får god nok nettforbindelse til å få lagt ut skriveriene! Gjertrud